Kopiering er ikke noe som har kommet med ny teknologi og digitalisering av film og musikk. Kopiering av verk for privat utnyttelse har vært kjent helt siden Romerriket, og antakelig har det skjedd enda tidligere også.

I Europa har de forskjellige nasjonale lover tillatt privatkopiering av verk siden starten av det 20. århundre. Tyskland var et av de første landene som regulerte det ved lov, dette skjedde i 1901.

Rettighetshaveres enerett

Opphavsmenn og andre rettighetshavere av et åndsverk skal kompenseres fordi de har eksklusive rettigheter knyttet til deres åndelig produkt. En av disse rettighetene er retten til å tillate eller nekte andre å kopiere deres åndsverk.

EUs Infosoc-direktiv

Den europeiske union (EU) anerkjente i 2001 at rettighetshavere til filmer, musikk, osv., måtte gis kompensasjon for privatkopiering i samsvar med det som allerede var en lovfestet praksis i mange europeiske land. Dette er gjenspeilet i et direktiv som har fått kallenavnet ”Infosoc” (EUCD-direktivet).

Lovendring i 2005

Norge har, som følge av EØS-avtalen, forpliktet seg til å implementere direktivet i norsk lovgivning. I 2005 innførte man derfor en bestemmelse i åndsverkloven som sa at rettighetshaverne skal få kompensasjon for lovlig privatkopiering.